Ungdomsfølelser for full musikk.
20
Brian Wilsons arrangementer ga rockemusikken en kompleksitet som ingen hadde hørt før. Men låtene hans formidlet også et enkelt og poetisk budskap: når du er ung, treffer følelsene deg med samme kraft som et helt orkester. På dette tidspunktet hadde band som The Velvet Underground begynt å utforske nye uttrykk, og i motsetning til dem pekte Pet Sounds heller i motsatt retning med inspirasjon fra 30-talls popfantasier, 50-talls exotica, det gamle Hollywood og fjernsynets første tidsalder. Og selv om stemningen på albumet er nesten sakral (Wilson kalte det neste prosjektet sitt Smile en «tenåringssymfoni til Gud»), er det helt logisk at den andre låtskriveren, Tony Asher, kom fra en bakgrunn innen reklame. Til tross for ambisjonene, visste Wilson at han måtte formidle noe fint, umiddelbart og universelt.
«Det fikk folk til å virkelig forstå at et album kan være en fantastisk reise.»
Hovedarven etter Pet Sounds er den grunnleggende ideen om at popmusikk, noe tilgjengelig og utadvendt, kan brukes til å uttrykke dype, indre verdener. Wilsons eksperimentering med LSD er ikke åpenlyst, men det høres hvordan han forsøker å avdekke følelser begravd så dypt at letingen etter dem er like mye et eventyr som noe annet.