Det banebrytende konseptalbumet brøt ned kjønnsstereotypier og utvidet rocken.
The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars
David Bowie
24
Det dekadente rockestjerneromvesenet Ziggy Stardust, som var selve konseptet for David Bowies femte album, var revolusjonerende i seg selv, men egentlig lå omveltningen snarere i musikken. Det var både skittent og glamorøst («Moonage Daydream», «Suffragette City»), teatralsk og intimt («Five Years»), tidlig punk («Hang On to Yourself») og kabaret for et publikum som ellers aldri ville vært mottakelig («Rock 'n' Roll Suicide»). Bowie snakker om seg selv i tredje person, men er så arrogant at fansen hans ønsker å drepe ham for det (altså «Ziggy Stardust»), så villfarende i troen på at rock 'n' roll kan redde verden, men samtidig så modig at han er villig til å dø i forsøket («Star»). Det kunstige blir undergangen hans, men det setter ham også fri.
Albumet bidro til å løsne kjønnsforestillinger og utforske temaer omkring seksualitet og identitet. Men det bidro også til å utvide mainstream-rockens uttrykk ved å inkludere undergrunnsmusikk. Hvis du avskriver ham som flyktig eller falsk, har du misforstått det hele. Akkurat som Andy Warhol, så David Bowie delvis på kunsten sin som en sammensmelting av inspirasjonskilder. Og selv om Ziggy Stardust var radikal på den tiden, pekte karakteren også mot en fremtid vi alle nå er kjent med, hvor alt er sammenkoblet.
«Dette var låten hans om Jimi Hendrix. Første gang han så Jimi Hendrix i London, hatet alle Jimi, men han var så åpen at han kunne innrømme det og gjøre det til en hit.»
Q-Tip
om «Ziggy Stardust»