Et eksperimentelt, politisk dobbeltalbum som ble større enn punk.
London Calling
The Clash
35
Selv om de to første albumene til The Clash var eksepsjonelle, bygget de stort sett på en punkoppskrift som i 1979 hadde begynt å føles litt utdatert. Bandet slo seg ned i et provisorisk øvingslokale ved siden av et bilverksted og begynte å øve på coverlåter i sjangere som tilsynelatende var utenfor komfortsonen: reggae, soul, rockabilly og pubrock. London Calling erstattet ikke bare stilistiske rammer med eksperimentering, albumet markerte også øyeblikket da The Clash ble større enn punk.
Det som er bemerkelsesverdig med London Calling er ikke bare hvor godt bandet navigerte de ulike musikalske hjørnene, men hvor enkelt det tilsynelatende var for dem. Låtene er tunge («Death or Glory» og «Hateful»), de er lette («Revolution Rock» og «Lover's Rock»), og det synges om sosiale problemer («Clampdown»), personlige forhold (Mick Jones' «Train in Vain») og om at de indre livene våre alltid er et resultat av den ytre virkeligheten. Det som en gang hadde blitt presentert som en lokal kamp – fattig, hvit, engelsk ungdom med dystre framtidsutsikter – ble til et internasjonalt anliggende og et symbol på arbeiderklassens generelle tilstand.