Myke beats og harde rim – Wu-Tang Clans sjangerrystende mesterverk.
Enter the Wu-Tang (36 Chambers)
Wu-Tang Clan
37
I 1993 var Wu-Tang Clan det dystre, skitne og skumle motstykket til den filmatiske og nesten barokke gangster-rappen fra de store navnene i G-funk. Hvis Dr. Dres deilige og tilbakelente grooves var Terminator 2, så var RZAs skrapete, blodige og forvrengte produksjon på Wu-Tangs debutalbum Reservoir Dogs. Fra Staten Island, som var temmelig underrepresentert innen hiphop, kom en helt egen sound. Rustne soul-breaks, fragmenter fra obskure kung fu-filmer, svulstige keyboard-melodier, kassettbånd-knitring og harde, hakkete lyder.
Med hele ni medlemmer, skilte Wu-Tang-crewet seg ut i i post-MTV-æraen der små konstellasjoner dominerte. De kombinerte ulike uttrykk og stemmer: den voldelige beatpoesien til Raekwon, Ghostface Killah og Inspectah Deck, den berusede vekslingen mellom sang og skrik fra Ol' Dirty Bastard, de sofistikerte ordvalgene og vitenskapsversene til GZA og Masta Killa, den høylytte rap-lederen RZA, de hese rimene til U-God og den unike flyten til stjernen Method Man, som til og med delte navn med en låt.
Selv om melankolske anekdoter som «Can It Be All So Simple», «C.R.E.A.M.» og «Tearz» utgjorde en trilogi av stemningsfulle fortellinger, åpnet ikke Wu-Tang mange snarveier til gruppens mytologiske og poetiske univers. Sammen skapte de ett stort, støyende lydbilde som banet vei for mange andre – fra en crew-gruppe som Odd Future, til den veltalende Logic, mafia-rapperen Pusha T og den flamboyante Young Thug.
