Wonders mest politiske plate er også uimotståelig funky.
Innervisions
Stevie Wonder
44
Selv om Innervisions er Wonders mest politiske album hittil – med sviende kritikk av stoffsmisbrukere, systematisk rasisme, karismatiske bedragere og overflatiske kristne – er det også uimotståelig funky. Wonder trakterte alle instrumentene og produserte så godt som alt selv, og de musikalske høydepunktene er de aller største i karrieren, til tross for at tonen var mer anklagende enn noensinne.
«Slik han leker med følelsene dine og kommer med sviende stikk, har du ikke noe annet valg enn å hengi deg til musikken hans.»
Jack Garratt
«Living for the City» er en sju minutter lang feberdrøm – en souloperette om det ubarmhjertige storbylivet for den svarte arbeiderklassen i tiden etter Black Power-bevegelsens senit. Albumet avslutningslåt, lavmælte «He’s Misstra Know-It-All», beskriver treffsikkert de typene som utnytter marginaliserte mennesker, blant annet daværende president Richard Nixon. Frelsen er dog innen rekkevidde på «Higher Ground», der Wonder utbasunerer sin tro på reinkarnasjon over signaturgrooven med wah-wah-clavinet og syntbass. Innervisions er like mye et farvel til 60-tallets naive hippieoptimisme som en vei til flere nye åndelige muligheter. Albumet sementerte Wonders posisjon som den mest inspirerende og unike artisten i amerikansk populærmusikk på 70-tallet.