Et opus fra en artist som går egne veier.
5
I de fire årene som gikk mellom debutalbumet channel ORANGE og oppfølgeren blond, ga Frank Ocean ørsmå innblikk i privatlivet sitt. Han skrev i et innlegg på sosiale medier at han hadde vært forelsket i en mann, men forble like mystisk og pressesky som før. Han kunne sporadisk tease ny musikk, for så å forsvinne fra radaren igjen. Bak all innovasjon ligger det imidlertid mye hardt arbeid, så da blond ble sluppet dagen etter et 24-timers direktestrømmet performanceshow (Endless) – og parallelt med at magasinet Boys Don't Cry ble gitt ut i begrenset opplag – føltes den unnvikende oppførselen hans mer som en nøye gjennomtenkt PR-strategi for å skape mystikk rundt seg selv. Selv ubesluttsomheten rundt den offisielle stavingen av albumtittelen kan i ettertid betraktes som karakteristisk skøyeraktig.
Endless viser den hverdagslige skjønnheten i Oceans studiohåndverk mot et bakteppe av abstrakt og vandrende ambientmusikk. blond bygger videre på disse ideene, som her får litt mer kjøtt på beinet og løftes av hans alternative, ofte minimalistiske uttrykk med luftige harmonier og poetiske fortellerstil. Det krever en enorm selvtillit å skape et så omfattende multimedieprosjekt, og denne selvsikkerheten gjennomsyrer hele andrealbumet hans. Låtskrivingen hans er stødigere, stemmen er sterkere («Solo»), og viljen til å ta risiko og utforske impulser er tydeligere («Good Guy» og «Pretty Sweet» for å nevne noen).
Selv om blond presser hele 17 låter inn på en liten time, er albumet en fargerik palett av musikalske ideer – et vitnesbyrd om en musiker som tør å gå sine egne veier og stole på at publikum vil komme ham i møte. Og det gjorde de. Ocean etablerte seg som en generasjonsdefinerende artist i unik symbiose med alle de komplekse og voldsomme forandringene som utfoldet seg på 2010-tallet.
«Jeg forteller ham alltid at jeg liker [Blonde] bedre enn channel ORANGE – og jeg liker ikke å sammenligne. Men den løse strukturen og akkordene på Blonde fenger meg mer.»