En mørk og langlivet klassiker som gjorde rocken farlig igjen.
Appetite for Destruction
Guns N' Roses
52
«Mørk» er egentlig ikke et dekkende ord for å beskrive Guns N’ Roses’ epokegjørende debutplate fra 1987. Albumet holder virkelig ikke tilbake på noe, uansett hvor dystert det er. Låtene om stoffer handler ikke bare om å bli høy, men om å ruse seg fra sans og samling («Mr. Brownstone», «Nightrain»). Låtene om sex handler mer om makt enn om nytelsen som følger med den fysiske akten («Anything Goes»). Selv radiohitene har et bakteppe av skitt og elendighet («Paradise City»). Og når de spiller en ballade, er det med en vrangforestilling om at ingenting så uskyldsrent faktisk kan være ekte («Sweet Child o’ Mine»).
I samtiden ble bandet ansett som et motstykke til de glatte popmetal-bandene som dominerte hitlistene og radiobølgene – litt på samme måte som The Rolling Stones var for tyggegummipop-bandene på 60-tallet. Ikke bare var Appetite for Destruction på samme høyde rent kommersielt, men albumet hadde en rå estetikk som bidro til å skyve samtidsbandene ut over sidelinjen og bane vei for grungen, som slo ned som en bombe noen år senere. Noen band får et løssluppent liv til å høres frigjørende ut. Guns N’ Roses fikk det til å låte fryktinngytende.
«Sjangeren kan vel kalles puddelrock eller noe sånt, men dette albumet slo meg umiddelbart som noe helt annet. Det føltes som om alle de andre bandene prøvde å lage dette albumet.»
Pete Wentz