Et drømmende dypdykk som varslet om en ny storhetstid for gothrock-pionerene.
Disintegration
The Cure
56
Med utgivelsen av den popmelodiske The Head on the Door fra 1985, brøt The Cure virkelig med den klaustrofobiske intensiteten som hadde preget sounden deres på begynnelsen av 80-tallet. På Disintegration, bandets åttende album, hadde de finpusset popteften og tatt fremtidsvisjonen til et nytt nivå – på stadion-størrelse.
«Når man kommer til Disintegration blir det merkeligere og mørkere, og det var helt min greie.»
Kaskade
Disintegration er et dypdykk i en helt spesiell atmosfære preget av melankoli og vemodighet, med toner av det som senere skulle bli shoegaze. Alt-rock-klassikere som «Pictures of You», «Lovesong» og «Fascination Street» er like umiddelbare og uforglemmelige som noe annet i katalogen deres. Og likevel legger bandet en demper på følelsene, slik at selv de lyse durakkordene på «Plainsong» får en dypere og rikere nyanse.
Du kan fortsatt fornemme dysterheten som tidligere hadde definert lyden deres, men på Disintegration føles fortvilelsen nesten innbydende, som om Robert Smith hadde oppdaget at den eneste måten å holde seg varm på en kald natt er å pakke seg inn i sin egen ensomhet – en erkjennelse som skulle føre gotherne inn i mainstream-verdenen.