Fagen og Becker på sitt mest direkte skaper et tragisk-romantisk mesterverk.
Aja
Steely Dan
73
Donald Fagen og Walter Beckers tilnærming til innspilling hadde nådd en ny fase. Tidligere hadde de spilt inn en rekke låter med de samme musikerne fra start til slutt. Men nå hadde de gått videre til en mer eksperimentell prosess. De prøvde ut ulike musikere på de ulike delene av en låt, til de fant den rette kombinasjonen – for så å starte over fra begynnelsen på neste låt. Men uansett hvor sofistikert prosessen var, har Steely Dan aldri hørt så rett-på-sak ut som de gjør på Aja. Vi får servert R&B-elementer på «Josie», funky rytmer på «Black Cow», og ekte dansemusikk (i stedet for noe som høres mer ut som en avhandling av sjangeren) på bangeren «Peg».
«Steely Dan er dét bandet: når du hører en låt du liker, men ikke vet hvem som har laget den – så er det dem.»
Mayer Hawthorne
Sammenlignet med den californiske popmusikken på 1970-tallet, hadde Steely Dan alltid virket som beleste New York-hipstere oppdratt på R&B og jazz. Men på Aja var det første gang identiteten deres kom tydelig frem gjennom musikken. Og selv om flere av de andre låtene er i nærheten, er det «Deacon Blues» som best uttrykker Steely Dans tragiske romantikk. Låten handler om en mann fra forstaden som fantaserer om å bli saksofonist, men som ender opp med å drikke seg full og dø i en bilulykke – en drømmer som ikke passet inn, men som i det minste trodde på noe.