En ekstrem og dyster miks av støy og industriell pop som ble en kjempesuksess.
The Downward Spiral
Nine Inch Nails
74
Selv om The Downward Spiral kom ut i en tid der det var mulig for band som Nirvana å slå gjennom, føltes platen likevel ekstrem. Trent Reznor har beskrevet Nine Inch Nails’ andre fullengdealbum som «en feiring av selvødeleggelse i form av et konseptalbum som på en eller annen måte endte opp med å bli en verdenshit og selge til platina flere ganger».
The Downward Spiral hentet inspirasjon fra Iggy Pop, Lou Reed og David Bowies Berlin-trilogi og sendte den industrielle popen fra Pretty Hate Machine i uventede retninger. Bandet eksperimenterte med kjærlighetsviser («Piggy»), disco og soul («Closer»), og ballader så sårbare at de fikk lytterne til å føle seg som inntrengere («Hurt»). Selv de låtene som var en stilistisk forlengelse av bandets tidligere utgivelser – for eksempel den stotrende hardcorelåten «March of the Pigs» – var så aggressive at albumets roligere øyeblikk føltes enda mer forpinte.
Sounden på albumet er polarisert. Digitalt blandes med analogt, samplinger med ekte innspillinger. Hvis man skal trekke fram ett definerende øyeblikk på platen, må det være klimakset på «Closer» når den mekaniske synt-funken glir over i ensomt pianospill. Etter The Downward Spiral var ikke lenger artister nødt til å velge enten rock eller elektronisk musikk. Reznor hadde bygget bro mellom de to sjangrene.