Punkens gudmor blandet det tradisjonelle med det radikale på debutplaten.
Horses
Patti Smith
83
På mange måter var Patti Smith en tradisjonalist som var inspirert av 60-tallspop og artister som Bob Dylan og Mick Jagger. På andre områder var hun radikal – bare ta besluttsomheten og intensiteten hennes og hvordan hun uredd hevdet seg på New Yorks gryende kunst- og punkscene med poesi og jazz, og med hyllester til både Rimbaud og Kerouac. Debutplaten fra 1974, produsert av John Cale fra The Velvet Underground, dekket alt dette og mer til.
Det magiske med Horses er at albumet er dypt forankret i rockens historie, samtidig som det prøver å formidle musikken på en måte ingen hadde gjort før. Så når Smith åpner sin tolkning av Thems «Gloria» med strofen «Jesus died for somebody's sins, but not mine», er det for å minne lytteren på at rocken er rebellenes musikk. Og når de apokalyptiske visjonene på «Land» avløses av 60-tallslåten «Land of 1000 Dances», blir dansende tenåringer som uttrykker seg kroppslig, opphøyd til noe som er nærmest hellig. Og når Smith bryter ut i doo-wop på slutten av «Birdland», er det fordi ord ikke alltid strekker til.
«Det lange formatet, slampoesi-stilen, måten hun spilte med livebandet på. Det er på en måte så nyskapende at det bryter med alle regler.»
Liz Phair