Mens andre vestkyst-rappere serverte partyrap, bød The Doggfather på tømmermenn.
Doggystyle
Snoop Dogg
84
Snoop Doggy Doggs Doggystyle ble sluppet kort tid etter Dr. Dres The Chronic. Mens Dres fruktbare solodebut kan sammenlignes med råning langs Crenshaw Boulevard en doven ettermiddag, er Doggystyle mer som en kveld på fylla etterfulgt av de uunngåelige tømmermennene dagen derpå. Selv om låter som uforglemmelige «Gin and Juice» og «Doggy Dogg World» byr på små øyeblikk med munter sorgløshet som er oppe og nikker med den solfylte gleden på «Nuthin’ But A ‘G’ Thang», er den gjennomgående sounden på Doggystyle mer anspent og nedtrykt sammenlignet med feststemte The Chronic.
«Jeg prøvde å lage noe dypsindig og annerledes.»
Snoop Dogg
Dette illustreres best på «Murder Was the Case», en ukarakteristisk Dr. Dre-produksjon der den ellers så tilbakelente Snoop – som var tiltalt for drap da albumet ble sluppet, men som senere ble frikjent – fremfører en rap så brutal og kaldblodig at den er selveste Scarface verdig. Den til tider dystre atmosfæren på Doggystyle får platen til å skille seg ut fra resten av vestkyst-rapperne som herjet på hitlistene i kjølvannet av plateselskapet Death Rows kommersielle suksess på 90-tallet. Albumet sementerte også Snoops posisjon som en av hiphopens gudfedre.