Gospel, ynde og viljestyrke driver det sjelevrengende mesterverket til dronningen av hiphop-soul.
My Life
Mary J. Blige
86
På Mary J. Bliges første album, What’s the 411?, hadde den kommende dronningen av hiphop-soul blandet dagbokaktig R&B med et ungdommelig hiphop-uttrykk. På den karrieredefinerende oppfølgerplaten, My Life fra 1994, ble 23-åringen enda mer personlig og åpnet opp om sine erfaringer med depresjon, stoff- og alkoholmisbruk, partnervold og hjertesorg – og selvfølgelig også viljestyrken som hjalp henne gjennom problemene. Alt dette forsøkte hun å bearbeide mens hun gikk fra sosialbolig i Yonkers til verdensberømmelse nærmest over natten.
Chucky Thompson, som var medlem av produksjonsteamet Hitmen i Bad Boy Records, la Bliges gospelinspirerte vokal på fete beats med funksamplinger. Denne estetikken nådde et høydepunkt på storslagne «My Life», der hun formidler melankoli og forsiktig håp over en sampling av Roy Ayers’ «Everybody Loves the Sunshine». Albumets budskap kommer imidlertid ikke tydelig fram før på platens avslutningsspor. «All I really want is to be happy» synger Blige over en klaskebass knabbet fra Curtis Mayfields «You’re So Good to Me». «I don’t wanna have to worry about nothin’ no more.»
«Jeg var midt i en helingsprosess. Det var et helvete. Og da jeg slapp albumet, satte det i gang en bevegelse.»
Mary J. Blige