Et popkulturelt jordskjelv av raseri så vel som naivitet.
Nevermind
Nirvana
9
Selv mange år etter at man først skar seg på det knivskarpe refrenget til «Smells Like Teen Spirit», låter det fortsatt for farlig, for høylydt, for dystert og for sint for mainstream-musikken. På tross av det ble Neverminds åpningsnummer det store gjennombruddet for Seattle-trioen, og låten vendte også opp ned på hele populærkulturen på en måte som vi aldri har sett maken til siden. Punk ble den nye popen, grunge ble lingua franca, musikkindustriens murer brast og en motvillig Kurt Cobain ble nærmest over natten stemmen til en hel generasjon med behov for å avreagere. Det er imidlertid ikke raseri som gjør Nirvanas andre album så unikt, men naivitet. Uansett hvor skrekkinnjagende og sønderrivende det låter, var det aldri på bekostning av melodi, låtskriverhåndverk eller menneskelighet.
Den gamle garden var fremdeles i full vigør. Metallicas Black Album så vel som Guns N’ Roses’ todelte Use Your Illusion ble lansert bare uker før Nevermind. Ikke bare solgte Nevermind like mye som de to ovennevnte platene, men for en kort periode i 1992 vippet den til og med Michael Jacksons Dangerous ned fra førsteplassen på listen over USAs mest solgte album. Nirvanas innflytelse strakk seg langt forbi salgstall og banet vei for nye generasjoner med nyskapende artister, alt fra Radiohead til Billie Eilish. De fremstilte aldri seg selv som noe mer enn vanlige (og sensitive) dødelige. Der det tidligere hadde stått en rockegud i skinnbukser, sto det nå en stolt feminist som skrek til han mistet stemmen («Territorial Pissings»), og glatte powerballader ble erstattet med noe rått og hudløst («Polly», «Something in the Way»).
Om ikke Nirvanas angst kom tydelig frem i sangtekstene, kom den i hvert fall til uttrykk i fremførelsen. Men verken Cobains visdom eller vrede hadde hatt klangbunn i samtiden og skapt et kulturelt jordskjelv om det ikke hadde vært for de fengende melodiene som sukret pillen.
