Dylan plugger inn gitaren – og tar med seg hele kulturen.
Highway 61 Revisited
Bob Dylan
14
«I need a dump truck, mama, to unload my head», hyler Bob Dylan halvveis inn på det revolusjonerende albumet sitt fra 1965. Dylan, som i det øyeblikket var en ukronet ungdomspoet og talerør for en fremvoksende motkultur, hadde mye på hjertet. Da han kom tilbake fra en halsbrekkende turné i Storbritannia, var han utslitt, og han hadde gitt ut fem album på bare tre år. Hadde han gått tom for ting å si eller var han tappet for motivasjon?
«Det er denne overgangen ... til rockestjerne og til akkurat det øyeblikket du gjør noe litt annerledes – og gjør folk forbanna».
Ondara
På albumets ni låter tar Dylan for seg nesten alt –verdens barbari på «Just Like Tom Thumb's Blues», overklassens overfladiskhet på «Ballad of a Thin Man» og kjærlighetsfloken på «It Takes a Lot to Laugh, It Takes a Train to Cry». Midt under den eskalerende Vietnamkrigen og i et USA i uro slet Dylan med å finne seg til rette med den nye statusen sin, og låtene kan betraktes som skildringer av et overopphetet sinn, som uttrykker en menneskelig erfaring på helt nye måter. Lytterne fikk noe å holde fast ved samtidig som rockens språk og landskap endret seg rundt dem – noe som ikke minst skyldtes Highway 61 Revisited.