Et høydepunkt innen 90-tallets neo-soul og en innovativ musikalsk gumbogryte.
Voodoo
D'Angelo
57
Da D’Angelo ga ut mesterverket Voodoo ved årtusenskiftet (fem år etter debutplaten Brown Sugar), ble det raskt klart at han hadde unngått den beryktede nedturen som mange artister opplever når de gir ut sitt andre album. I stedet hadde han utviklet seg til å bli en musiker som var like opptatt av å hylle fortiden som å følge sine kunstneriske impulser. På den tiden var neo-soul-sjangeren et alternativ til den mer brautende hiphopen og R&B-musikken som var dominerende på 90-tallet, og Voodoo ble høydepunktet for denne bevegelsen. Platen hentet inspirasjon fra en rekke sjangre med røtter i svart kultur – blues, jazz, soul, funk og til og med gospel – og var som en musikalsk gumbogryte krydret med hele følelsesspekteret, fra fortvilelse til ekstase.
Groovene på albumet er dype nok til å svelge deg, selv når (og kanskje spesielt når) låtene passerer seks minutter. Bare ta det forførende tempoet i den mest kjente singelen, «Untitled (How Does It Feel)», eller coverversjonen av Roberta Flacks «Feel Like Makin’ Love». Opplevelsen av dem føles kollektiv, som om instrumentene tar like mange av de tunge løftene som D’Angelos elektriske falsett. Hvis Brown Sugar var en kontrollert ulmebrann, er Voodoo mer som ild i tørt gress. Løs improvisasjon balanseres med den innøvde presisjonen til et musikalsk geni.
«Produksjonen, arrangementene og utførelsen føles lett og ledig. Ingenting føles anstrengt eller krampaktig. Den har bare en ynde som jeg elsker.»
Sara Bareilles