Et album som lærte oss å både le og gråte til de samme låtene.
The Queen Is Dead
The Smiths
66
Morrissey var allerede godt i gang med å bli popmusikkens Oscar Wilde, men det er først på The Smiths tredje album at han virkelig kan hevde seg tittelen. Den unike kjemiske reaksjonen mellom den endeløse fortvilelsen hans og Johnny Marrs klingende gitarer har ofte blitt etterlignet i indie-rocken, men ingen andre har mestret bandets unike formel på samme vis – melankolske låter som samtidig er morsomme å lytte til.
The Queen Is Dead er fortsatt bandets mest dramatiske – eller kanskje snarere mest melodramatiske – album. Her uttrykker Moz bekymringene sine om alt fra stjernestatus («Frankly, Mr. Shankly») til sølibat («Never Had No One Ever») og slipper løs det velkjente arsenalet sitt av grenseløs selvmedlidenhet («Bigmouth Strikes Again» og «The Boy With the Thorn in His Side»). Han er så plaget at han tilsynelatende vet alt om hvordan Jeanne d'Arc følte seg.
Den selvparodierende tilnærmingen fungerer best på den kriblende spennende og dypt romantiske «There Is a Light That Never Goes Out», hvor han synger: «If a double-decker bus crashes into us/To die by your side is such a heavenly way to die». Aldri har et band vært så åpenlyst åpenhjertig og bekjennende, så dypt oppriktig med en sjarmerende dose frekkhet.
«Tro det eller ei, The Smiths blandet [60-talls] jentegruppe-pop med elektronisk musikk.»
Johnny Marr
The Smiths