En tilbakeskuende soulplate med høyst moderne skittkasting.
8
Produsent Mark Ronson husker da Amy Winehouse presenterte teksten til «Back to Black». De befant seg i et platestudio i New York tidlig i 2006, og det var den første dagen de jobbet sammen. Ronson hadde gitt henne en bærbar CD-spiller med låtens pianospor, og Winehouse trakk seg tilbake for å skrive i rundt en time. Det hun kom tilbake med, var mesterlig: dystert, morsomt, frekt og håpløst romantisk. Refrenget plaget imidlertid Ronson ettersom det ikke rimte: «We only said goodbye in words, I died a hundred times.» Da han ba henne endre strofen, stirret hun bare uttrykksløst på ham og sa at det var slik det kom ut. Hun visste ikke hvordan hun kunne endre det.
Selv i all sin fremfusende prakt er det noe rørende ved Back to Black – følelsen av at Amy Winehouse konstant prøver å slå seg gjennom smerten sin. Ikke nødvendigvis for å dempe den, men for å vikle den inn i nok piggtråd til at ingen kan nå helt inn til kjernen. Albumet frir åpenbart til gammel soulmusikk: Motown-hornet («Rehab», «Tears Dry on Their Own»), den romantiske jentegruppesounden («Back to Black») og det organiske arrangementet («You Know I’m No Good») – mye takket være Brooklyn-gruppen The Dap-Kings.
Men Winehouses stil og overjordiske, tidløse stemmeprakt gjør musikken hennes helt unik. Det er ikke så mye et forsøk på å gjenskape fortiden som å hylle den og samtidig være tro mot den sleivkjeftede, selvutslettende millennialen hun var. Årevis før den neste generasjonen lærte seg å bruke beskyttelsesmekanismer som sarkasme, memes og uttrykksløs fatalisme, hadde Amy Winehouse en språkbruk så grov som vi aldri hadde hørt før – i alle fall aldri sammen med en blåseseksjon. Lydmessig appellerer nok Back to Black til fans av retrosoul og klassisk jazz, men attityden ligger nærmere rap. Ja, hun var morsom. Men hun mente alvor.
«Hun var et gudommelig vesen. Hun var ikke en gudinne, hun var en gud. Hun var ikke en dronning, hun var en konge. Så høyt står Amy Winehouse for meg.»