Upolert og direkte: malen for fremtidens akustiske rock.
After the Gold Rush
Neil Young
81
After the Gold Rush er sannsynligvis det første multiplatinaselgende albumet som er spilt inn i en kjeller – og like viktig høres det ikke ut som noe annet. Young landet i en stil som skulle definere ham de neste 50 årene. Intuitiv, upolert, litt rotete, men pålitelig i fremstillingen sin av det som ofte føltes som dypere kreative sannheter. Da den populære tenåringsgitaristen Nils Lofgren ble spurt om å spille piano, svarte han at han ikke ante hvordan man gjorde det. Young var godt fornøyd med svaret. Det var akkurat den typen pianist han var ute etter.
I en tid da optimismen på 60-tallet forsvant til fordel for harde realiteter som Vietnamkrigen og miljøkriser, trakk Young seg tilbake til roligere omgivelser. Med en dempet og fortvilet tone («After the Gold Rush») banet han vei for artister som Elliott Smith og Bon Iver. Andre artister kunne fortsette å være sofistikerte (James Taylor og Joni Mitchell), men Neil Young ville rime «burning» med «turning» and «fly» med «sky» hele dagen lang.
